Femininity expanded
by Art Historian Nina Sundbeck-Arnäs

As a measure of feminist critique, characteristics and expressions associated with wom- en, has become an effective means of neutralizing and undermining patriarchal power structures and values. When feminism, as political subject and agenda, was introduced in art during the 1960s, the obvious target was to include women artists and art by wom- en within the framework of an established art regime. Not until the 1970s were feminist strategies and expressions of feminine opposition to established norms of the art world introduced. Questions regarding femininity are also significant in the dialogue between the art projects of Nina Grieg, Gitte Sætre and Bo Magnus. In highly diverse, unique and sometimes disquieting expressions these artworks call upon memories and sensations that may evoke reflections on personal and social relations and attitudes to women and feminism. With a departing point within the private sphere, and by using techniques without specific connotations the artworks question my personal experiences and as- sociations. As in other identity oriented art these works strike an intellectual nerve while evoking physical and emotional recognition. Where do I stand in relation to all this? 
(…)
Grieg’s motifs, in their vague reproduction of repressed memories, are also executed in a physical and personal method that traces femininity. The unique texture of eye shadow and the seemingly abstract form of her images is difficult to describe without revealing my innermost feelings. On the other hand the medium’s condensed and glansede char- acter adds depth to the motifs, physical density and concrete expression reminiscent of physical memories and sensuous experience. During the 1990s the body as expression of identity became an important reference to feminist art and Body Art from the 1960s and 1970s.6 These fleshy and often morbid art projects have also been viewed as a parallel to, and indication of, the embodied subject as seen in post-structural theories of the subject.7 Embodiment of the subject was also an important precondition for Simone de Beauvoir’s theory on the woman as ”second gender”. From this perspective, physical references in contemporary art reveal questions about otherness, as well as a feminist essence.
(…)
As an extension of theory and cultural orientation towards gender femininity has been deconstructed from perspectives of sexuality, ethnicity, race, class etc. Each new per- spective with a possibility of developing new theories and thereby also the danger of es- tablishing new hierarchies of values and mutually excluding terminologies about identity. 1970s feminism was accused of voicing the opinions of a small, narrow group of white, western, middle-class women. As an alternative, the American feminist and biologist Donna Haraway launched a theory, during the mid-1980s, of the Cyborg with unlimited capacity to shape and stage its own life.9 Feminism’s primary goal is to portray individual stories and particular experiences of oppression and marginalization, she says. In doing so she wants to demonstrate that identity as collective category is useless for choosing in politics.

This concern for the individual has also been evident in contemporary art in recent years. Similarly Grieg’s, Sætre’s and Magnus’ works appeal to a fundamental human need in today’s society – a need to belong, to be special and to remain individual. This art discusses our attitudes and relationships as an expansion of the feminine rather than confirming established hierarchical values. 

Excerpt of the text from the catalogue in which the smallest gesture becomes epic, 2013.

I forlengelsen av det feminine 
av kunsthistoriker Nina Sundbeck-Arnäs

Som et ledd i feministisk kritikk har det feminine, tradisjonelt forstått om egenskaper og uttrykk som berører kvinner, blitt brukt som et effektiv middel til å undergrave og sette patriarkalske verdihierarkier og maktstrukturer ut av spill. Da feminismen, som en organisert politisk agenda, dukket opp i kunstfeltet i 1960- årene handlet den imidlertid først og fremst om å  plassere kvinnelige kunstnere og kvinners kunst innenfor rammene av et etablert kunstregime. Først i 1970-årene ble kvinners kunst aktualisert som feministiske strategier og som uttrykk for det feminine i opposisjon til rådende normer i kunstverdenen. Spørsmål knyttet til det feminine har også betydning i dialog med kunstprosjektene til Nina Grieg, Gitte Sætre og Bo Magnus. Ved hjelp av svært forskjellige, egenartede og i blant urovekkende virkemidler vekker disse kunstverkene minner og fornemmelser som kanskje kan føre til at betrakteren begynner å reflektere over både sine egne og andres holdninger og relasjoner til det som gjelder kvinner og feminisme. Gjennom å ta utgangspunkt i det private, og teknikker som mangler gitte konnotasjoner spør arbeidene etter mine personlige erfaringer og assosiasjoner. I samsvar med annen identitetsorientert kunst rammer de en intellektuell nerve samtidig som de vekker kroppslig og emosjonell identifikasjon. Hvor står jeg i forhold til dette? 
(…)
Motivene i Griegs bilder, som nærmest fremstår som vage gjengivelser av fortrengte minnebilder, er også utført i en kroppsrelatert og hudnær teknikk som setter meg på sporet av det feminine. Øyenskyggens unike overflate og bildenes tilsynelatende abstrakte formspråk er like vel vanskelig å sette ord på uten å gå i dialog med mitt aller innerste. På den andre side gir mediets tette og glansede karakter motivene en fysisk tyngde og konkret fylde som jeg relaterer til kroppslige minner om tidligere sanseopplevelser. I 1990-årene ble kropp som uttrykk for identitet ikke bare en viktig referanse til feministisk kunst og Body-Art i 1960- og -70-årene.[1] Disse kjøttfulle og til tider morbide kunstprosjektene har også blitt sett på som en parallell til og en indikasjon på det kroppsliggjorte subjektet slik det gjør seg gjeldende i poststrukturalistiske teorier om subjektet.[2] Men kroppsliggjøringen av subjektet var  også en viktig forutsetning i Simone de Beauvoirs teori om kvinnen som ”det annet kjønn”. Sånn sett rommer kroppslige referanser i samtidskunsten spørsmål om annerledeshet, så vel som en feminin essens.
(…)
I fortsettelsen av den teoretiske og kulturelle orienteringen om kjønn har det feminine blitt dekonstruert med bakgrunn i ulike ståsted som for eksempel ut fra spørsmål om seksualitet, etnisitet, hudfarge, klassetilhørighet etc. Hvert perspektiv bærer kimen til en ny teori og representerer dermed en fare for at det oppstår nye verdihierarkier og ekskluderende begreper om identitet. Feminismen på 1970-tallet ble for eksempel beskyldt for å tale på vegne av en snever gruppe hvite, vestlige middelklassekvinner. Som et alternativ lanserte den amerikanske feministen og biologen Donna Haraway, midt i 1980-årene, en teori om Kyborgeren som bilde på det kroppsliggjorte subjektets ubegrensede muligheter til å forme og iscenesette seg selv.[3] Feminismens fremste mål er å åpne for enkeltfortellinger og partikulære erfaringer av å være undertrykket og marginalisert hevdet hun. Med det ville hun vise at identitet forstått som en kollektiv kategori ikke lenger kunne danne utgangspunkt for politikk. 

Denne interessen for enkelt individet har vært synlig i samtidskunsten i de senere årene, og i likhet med disse nedslagene appellerer også Griegs, Sætres og Magnus’ arbeider til et grunnleggende behov hos mennesker i dag – for å søke tilhørighet, men også egenart og individualitet. Denne kunsten handler med andre ord om våre holdninger og relasjoner i forlengelsen av det feminine, snarere enn om å bekrefte etablerte verdihierarkier.


[1] Jones, Amelia: Body art: Performing the subject. Minneapolis: University of Minnesota Press, 1998.
[2] Jones, Amelia: Body art: Performing the subject. Minneapolis: University of Minnesota Press, 1998.
[3] Haraway, Donna: “A cyborg manifesto, science, technology, and socialist-feminism in the late twentieth century” (1985). Simians, cyborgs and women: The reinvention of nature. 149-181. New York: Routledge, 1991.

Utdrag fra katalogtekst i in which the smallest gesture becomes epic, 2013.